Viser arkivet for stikkord kyr

Kyr

Kyrne på vei inn til melking.

Hall Of Fame Show Cows

Duger fremdeles etter 40 år, bygget består av melkestall, melkerom, lager og kraftfôrsilo.

Snø på i fjellet, men flott vær i dag.

Kyrne på fellessetra er bare inne for å bli melket samtidig får de kraftfôr, så er det ut igjen.

Åkerholme kalles slike områder i eng og åker som ikke er oppdyrket.

Om åkerholmer: Åkerholmene har ofte grunt jordsmonn og et gunstig lokalklima. Områdene kan være viktige skjul og beiteområder for dyr og fugler. Mange steder vil plantesamfunn på åkerholmene være preget av tidligere tiders bruk, og kan ved fortsatt skjøtsel tas vare på som verdifulle biotoper(tekst fra Skog og trær i kulturlandskapet).

Kyrne på vei inn til melking, kyrne går ute hele døgnet og er bare inne to ganger i døgnet og får kraftfôr og blir melket.

-

Sommerfjøsen

Knapt noen tenker over hva slags hus som står i kanten av nermarka, nede ved sjøen. Nå er det bare et el-gjerde, før i tiden var det et piggtrådgjerde som skilte utmarka og innmarka. Alle dyrene beitet i utmarka, også melkekyrne, de ble satt inn i sommerfjøsen om kvelden og melket, om morgenen etter ble de melket og sluppet ut i utmarka igjen. Kyrne var inne om natten av praktiske grunner, men også fordi ku-gjødsla var viktig å ta vare på.

Børtre ble ofte brukt til å bære melkebøttene og melkespannene fra og til sommerfjøsen, de siste årene bruke vi handvogna til å hente melkespannene og frakte dem til bekken der de de stod til avkjøling til melkebilen kom.

Husker at mor var ofte sliten da hun gikk ned til sommerfjøsen for å melke, lange dager med arbeid hele dagen, så til slutt melking før hun kunne legge ungene. Etter hvert ble vi unger eldre og kunne hjelpe til, alle på gården hjalp til med det de kunne, unge som gamle. Å være med ned til sommerfjøsen var spennende for oss unge, når kyrne var inne og ble melket kunne vi unge leke nede alene nede på sanden i fjære. Der samlet vi skjell som vi lekte med, noen skjell var kuskjell, hesteskjell osv. og vi hadde vær vår gård. Helt ned i sjøen fikk vi ikke lov å gå, men vi hadde en liten dam oppe på et berg som vi lekte i, med fjøler til båter.

Vi satt og spiste noon, et mellommåltid før man gikk i fjøsen, opp på Alberget så vi nabokona som speidet etter kyrne, da visste vi at det var tid for oss unger å hente kyrne i utmarka. En nabo som kom med bussen hadde sett våre kyr var på tur østover, mot nabobygda, de fulgte etter noen som hentet sine kyr. Vi unger var raske på syklene og oppe på «Hatten» fant vi dyrene, vi fikk snudd dem og straks begynte kyrne å gå i retning sommerfjøsen. Da kyrne var på vei til sommerfjøsen syklet vi veien ned og tok i mot dem. Det var bare melkekyrne som fikk komme inn i fjøsen, en kvige som fulgte med melkekyrne denne sommeren, en gang i sekstiåra, måtte vente ute hele natte på at kyrne ble sluppet ut. Husker den kvige veldig godt, den var rød og skilte seg ut fra nordlandskyrne som var vanlig på den tiden. En meget snill kvige, vi kunne klø henne, krype under den, men hun rørte seg ikke. Hun lå på samme plass hele sommeren, til slutt vokste det ikke gras på den plassen hun pleide å ligge. Dette var de siste årene vi hadde kyr i utmarka, tror ikke den røde kviga som var ei NRF-kvige var i sommerfjøsen i det hele tatt.

Det eneste dyret som bruker sommerfjøsen i dag er en oter som har gravd seg et rom under gulvet. Inne i fjøset er det hesjestaur og noen gamle hesteredskaper. Selve sommerfjøsen er enkelt konstruert, dør i den ene røstveggen, inne er det båser, der kyrne stod med hodet mot ytterveggene og ei møkkerrenne i midten, møkkera ble måket ut gjennom en glugge i motsatt ende som døra. Lyset kom inn i gjennom to lysglugger på langveggene.

Anonymarkitektur kan man vel kalle disse gamle sommerfjøsene, fordi de viser livet til vanlig folk og hvordan de leve. Å se en sommerfjøs forteller meg mer enn et dusin kulturhus.