Viser arkivet for stikkord hverdagsliv

Spel litt for kyra

Fekk tips om denne på fb av ei mor som hadde fått tips av ei dotter – og slik går no dagan. Uansett. Her er den:






Speler du for kyrne dine, Einar?!

I min have gror kulturlandskapet

Mye man tenker på når jeg går her mellom buskene som har vokst de siste 20 åra jeg har vært bonde, kulturlandskapet gror igjen tenker jeg, kyrne klarer ikke å holde det nede. Er det så galt at det vokser? “En træløs ø utenfor Bodø” stod det i et gammelt leksikon om Straumøya, det har forandret seg. Når folk tenker kulturlandskap tenker mange museum, hesjer og setervoller, kulturlandskap er også rundballer på et jorde.

Regnet høljer ned og det er kuling fra sydvest, kyrne søker livd i mellom trærne, så er trær til nytte likevel. Krattskogen gir også brensel, når jeg tynner. Tynner slik at kyrne kan beite der og samtidig ha ly for vær og vind. Noen har satt navn på det og kalt det beitehaver, hvis jeg ikke hadde dyr ville jeg aldri tynnet på denne måten, da ville jeg først og fremst tatt hensyn til å få optimal tilvekst på skogen.

Hr. Bilden og flere mener jeg skal få penger for å ta vare på kulturlandskapet og kutte ut produksjonen av kjøtt og melk, for da er jeg solidarisk med fattige bønder i sør. Åpner vi for mer eksport blir det mer velstand for fattige i eks Afrika, er ikke sikker på at det stemmer.

De fattige må betale, slik har det alltid vært, husker jeg en gammel og politisk interessert nabo pleide å si. Ser ut som verden ikke har forandret seg, fra slaveplantasjer til landran, mange småbønder blir fratatt jorda si og blir enda fattigere, men overskuddet havner i et annet land. Investeringer må gjøres slik at det kommer lokale bønder til gode og at lokale ressurser blir utnyttet på en bærekraftig måte.

Bønder i u-land sliter med blant annet krav til mattrygghet, de har ofte problemer med å produsere til landes befolkning. Tradisjonelle produksjonsmetoder i u-land imøtekommer ikke nye og strengere reguleringer på produksjon og omsetning. Hvor er det importen kommer fra?

Den kommer fra selskaper som har plantasjer i flere land og driver monokultivering. Monokulturer fortrenger ofte urbefolkning og småbønder, fattigdom for lokalbefolkning, ikke bærekraftig økologiske konsekvenser for flora og faunamangfoldet. Jeg mener dette ikke har noen fremtid, produksjonen må foregå med lokalkunnskap og variert produksjon tilpasset lokale forhold.

Tilbake til en forblåst plass på ei øy i Nordland, hvilken forskjell ville det ha gjort om jeg la ned. Tviler på at jeg hadde fått penger for å tynne krattskogen, det ville ikke gitt noen mening. Dyrkamarka ville da ikke være med å fø noen, unntatt elg og rådyr.

Rusletur

Gikk meg en tur i bygda, startet opp ved en gravhaug som ligger like ved husene på gården. Den ble tilplantet med osp for mange år siden, ospene er gamle og flere er råtne, har fjernet flere som vinden har knekt stammen på. Ospene er flotte trær, når det vind rasler de med bladene. De er også høyere enn andre trær fordi de er mye eldre enn krattskogen omkring.

Går videre veien ned til sjøen, naustene. En vanligvis stille plass, det er bare i den lyse årstiden at noen bruker stedet. Folk parkerer her og går tur langs fjæra som er rullesteiner med små sandstrender i mellom. Vi har ei dårlig havn, havet står rett på spesielt når det er nord-vest, da er det umulig å komme ut. På sommeren er det flott her nede ved sjøen, fin plass å se midnattssola og solnedganger, når det er godt vær.

Rusler forbi naustene og fortsetter vestover og inn i et naturreservat, et delta med mange små og grunne dammer, her er det flatt og fint å spasere. Naturreservatet har ei lang strand mot vest, stranda fortsetter et par kilometer sørover inn i en antennepark. Antenneparken ble bygd i sekstiårene og var veldig hemmelig.

Følger en traktorsti gjennom antenneparken og går opp på veien som går i gjennom bygda, tenkte først å gå til Seinesvatnet, men den myra rundt vatnet har mange store tuer, så jeg gidder ikke. Tar av fra veien og går opp til Innermarka, der hadde jeg noen villsauer for noen år siden.

Ble for mye styr så jeg sluttet med det, sauene for i gjennom gjerdene i utmarka som de ville.

Godt å være ferdig med det prosjektet tenker jeg mens jeg trasker forbi leskuret vi bygde til sauene, de er fine til å ha småkalvene i også. Forbi Innermarka er det ikke mere bebyggelse, bare berg med myrer i mellom, bergene er formet etter isbreene og begynner så vidt å få vegetasjon, mest mose og noen små trær.

Svinger ned Buskaret, der kyrne i utmarka gikk mellom øvre og nedre del av bygda. Snart ser jeg gravhaugen der jeg startet, noen hundre meter til og så er jeg hjemme.

En søndags morgen

Våkner av iPhonen som piper, samme tid hvar dag hele året. Går delvis i søvne ut på badet, kler på meg på et rom som jeg kaller kontoret, samtidig som jeg slår på pcen og sjekker e-posten. Klikker meg innom Facebook og Origo før jeg leser noen nyheter. Så beveger jeg meg til kjøkkenet og lager to skiver med brunost og en kopp kaffe. Spiser raskt skivene og lener meg litt tilbake når jeg drikker opp kaffen, mens jeg hører på nyhetene. Ser på klokken, det er tid for å komme seg ut og i fjøset.
På sommeren har jeg kjeledressen og arbeidsklærne hengende i vindfanget utenfor inngangsdøren.

Ser i været, sol og pent vær, men ikke tropevarme som det var for fjorten dager siden. Nattetemperatur mellom 10 til 15 grader og en liten bris, perfekt vær for ei ku. Blir det for varmt plages kyr med insekter og de blir varme, når de kommer i fjøset kjennes det ut som å stå ved siden av en varmeovn.

Går over gårdsplassen, en fordel å være bonde, vi har kort vei til jobben. Går inn i fjøsen, der er det bare noen kalver, kyrne går ute både natt og dag så lenge det er mat på beitene. Kalvene skal ut så snart jeg er ferdig med førsteslåtta, da tømmer jeg fjøsen for dyr. Det gjør det lettere når jeg skal ta hovedvasken og vedlikeholdsarbeidet, det er alltid noe som trenger å fikses på før dyrene settes inn på høsten.

Åpner bakdøra på fjøset og fester den med en krok til veggen, slik at den holder seg oppe når dyrene kommer. Tar med meg ei veistikke som jeg jager kyrne med. Når jeg kommer ut til kyrne ligger hele flokken, jeg må gå å gi hver enkelt en dult for at de skal stå opp. Kyrne virker late, de har sannsynlig nettopp lagt seg. Ei ku spiser nesten hele døgnet, avbrutt av en pause hver annen time, da legger hun seg ned og tygger drøv. Kyrne reiser seg sakte, står opp og strekker på seg, før de begynner å gå i retning av fjøset. Nå har dyrene vært ute en stund og flokken har fått en rangordning. Sjefskua går først, så følger de andre etter, de holder en liten avstand til hverandre for ikke å starte noen knuffing.

Dette er uten tvil den beste tida å være bonde på, skulle ønske det var slik hele året. Slik er det selvfølgelig ikke, ingenting vokser inn i himmelen, får ta vare på de gode stundene vi får.

Melkingen går greit, under to timer er kyrne ute igjen og kan gjøre det de liker best, spise og ligge i gresset å tygge drøv.

Gutten med spilledåsen

Det var lefsefest på bedehuset og hele byga møtte som vanlig opp. Slike fester var populære på den tiden, før fjernsynet kom, lite med biler var det også, man reiste sjelden bort og dro nesten aldri på ferie. Derfor var en avveksling i hverdagen velkommen og spesielt ungene gledet seg stort.

Bedehuset virket ganske stort på ungene og de likte å springe frem og tilbake. De voksne hysjet på dem når det ble for mye, stort sett fikk de holde på. De ungene som var ca 10 år og eldre fikk lov til å selge lodd og hjelpe til med matserveringen ol. En av guttene var litt stille, men merket knapt at han var der. Den gutten må være dårlig tenkte noen, han var ikke med å lekte med de andre og så tankefull ut.

Gutten fikk lov av foreldrene å gå hjem, han gikk hjem, rett bort til lekene sine og hentet frem spilledåsen sin. Nå kunne han spille uten at brødrene og andre forstyrret han. Han tok spilledåsen ut, for det var litt rart å være alene hjemme. Han gikk bak fjøset, rett rundt hjørnet lå det noen planker han kunne sitte på. Der hadde han ly for havbrisen og ettermiddagsola varmet, han kunne også se bedehuset og veien derfra.

Gjerdet til kyrne gikk helt i fjøsveggen og da han begynte å spille kom alle kyrne og stilte seg opp. Kyrne stod stille og så på han, han kjente varmen fra kyrne, de stod og strakte hals, ellers var de rolige. Han kjente de alle sammen med navn og visste hvem som var snill og hvem han måtte være forsiktige med.

Snart så han folk begynte å gå hjem fra bedehuset, det nærmet seg fjøstid og alle som bodde her hadde fjøs. «Sitter du her og spiller for kyrne?» spurte bestemor da hun gikk forbi, etter henne kom bestefar, han bare smilte. Mor og far var de siste som kom ut av bedehuset, de hadde vært med og vasket og ryddet. Nå kom de med brødrene springene etter, mor og far gikk fort, de hadde mye å gjøre før det ble kveld. Far skiftet klær og gikk rett i fjøsen, mor lagde kveldsmat til ungene.

Så var det kveld og hele ungeflokken måtte til sengs. Nå kom mor for å si god natt, gutten hadde spilledåsen på nattbordet. «Jaså du spilte kyrne hjem i kveld?» spurte mor «Ja» sa gutten, «Du blir nok en bonde når du blir stor» sa mor.

Ulydige unger

(Historien er oppdiktet)En kjedelig dag for oss unger, vi hadde vært inne hele dagen fordi det regnet og blåste. Det hadde regnet jevnt og trutt hele dagen, vestavinden stod rett opp i vika og bølgene slo langt opp i fjæra. Ut på ettermiddagen var vi unger utålmodig, derfor var vi glad vi fikk være med i sommerfjøsen. Sommerfjøsen lå nede ved utmarksgjerdet, cirka hundre meter fra sjøen.

Vi var en familie på sju, mor, far og fem unger, farmor og farfar bodde også i huset. Farmor og farfar passet de to yngste ungene, mens vi tre eldste ble med mor i sommerfjøsen. Far var opptatt med annet arbeide og var ikke med den kvelden, kanskje derfor vi unger ble litt overmodige.

Det var ungenes sin jobb å hjelpe til med å få kyrne i sommerfjøsen. Kyrne gikk på hver sin bås, det var ikke noe problem for oss unger fra 8 til 10 år å binde dem. Husker vi hadde ei ku som sparket når den ble melket, da hjalp vi til, vi stod oppe i båsen, klødde og snakket til kua mens den ble melket.

Nå var vi ferdige med pliktene og da pleide vi å leke i en liten dam på et skjær nede ved fjæra, men nå fikk plutselig en av oss en ide. Skulle vi dra bort til moloen å fiske mort? Det var egentlig ikke noen molo bare ei steinfylling som hadde vært ei kai, lagd av Tyskerne under krigen. Problemet var om vi fikk lov, vi hadde så veldig lyst og vi hadde ei fiskestang lagd av ei veistikke, snøre og ei bøyd synål vi hadde stjålet. Det ble jeg som fikk i oppdrag å spørre, hun ropte tilbake der hun satt og melket vi fikk ikke lov, vi måtte gå hjem med en gang. Jada sa jeg.

Vi fikk lov ropte jeg til de andre, det blåste kuling og de var allerede på tur mot moloen. Da vi kom ned slo bølgene rundt moloen, det gikk nesten ikke å få ut noe snøre. Vi egnet med albueskjell og prøvde likevel, men kroken med agnet ble skyllet på land av bølgene. Det var bare en ting å gjøre vi måtte komme oss lengere ut, eldstebror gikk ut på noen skinner for å få snøret på dypere vann. Der stod vi, tre unger i vestvindskuling og regnet begynte å piske ned, vi var allerede begynt å bli våt av sjøsprøyten. Plutselig sklir bror min, heldigvis greier han å holde seg fast så han ikke ramlet i havet, men den ene foten var under vann. Da mistet vi motet, rettere sagt vi ble redde, vi visste at det vi hadde gjort var ulovlig. Heldigvis hadde vi fått lov sa yngstemann, nei vi hadde ikke fått lov sa jeg og så begynte vi å krangle. Kranglen stoppet, vi måtte komme oss opp til sommerfjøsen før mor ble ferdig så hun ikke såg oss nede i fjæra.

Da vi kom opp til sommerfjøsen var døren stengt, det betydde at mor var gått hjem. Vi begynte å føle oss ille til mote, det var sjelden vi var her nede alene. Nå stod vi der og var redde, det var litt skremmende å være alene så nær sjøen og i et slikt vær. Vi måtte gå hjem men vi gruet oss, vi hadde gjort noe farlig som vi absolutt ikke fikk lov til. Det var yngstebror som begynte å gå, så fulgte jeg og til slutt eldstebror som var søkk våt på den ene foten. Yngstebror hadde minst å frykte han fulgte bare etter, verre var det for meg som hadde løyet og eldstebror som nesten hadde ramlet i havet, vi visste at dette betydde trøbbel.

Vi var ikke høye i hatten da vi kom inn på kjøkkenet, mor var blitt redd da hun kom hjem og vi var sporløst borte. Vi skiftet til tørre klær alle sammen, var våte til skinnet alle sammen av regn og sjøsprøyt.

Tre gutter gruet seg til far kom hjem, hva ville han si. Det vi fryktet mest var å få juling, vi hadde aldri fått det, men vi hadde blitt truet med juling flere ganger. Vi var på farten hele dagen og undersøkte alt og prøvde det meste. Husker de eldste i bygda mente det var rett, i alle fall burde far ha en kvist liggende i bislaget. Far hadde gjort det, på ei lite hylle i bislaget la en kvist klar.

Besteforeldrene blandet seg inn de mente også vi skulle ha juling. Tror de presset mor, for vi måtte vente i bislaget til far kom hjem. Etter å ha ventet en evighet og sittet og sett på kvisten kom far. Både mor og besteforeldrene orienterte far om alt som var skjedd, far ble rasende og vi hørte besteforeldrene foreslo at nå var det på tide å gi ungene juling. Far kom ut i bislaget og tok kvisten, men han nølte. Vi ble jaget i seg etter et kort måltid, men juling fikk ikke denne gangen heller. Vi sovnet sent og da vi våknet hadde mor og far vært i sommerfjøsen og melket.

Det ble ikke sagt så mye under frokosten og far gikk ut å begynte å jobbe. Været var blitt bedre og vi kledde på oss og gikk ut for å leke, jeg så opp på hylla i bislaget på tur ut, kvisten var borte.

Vi fikk respekt for sjøen og for far som ikke slo oss selv om andre mente vi fortjente det, men ellers så tror jeg vi forsatte å være både høyt og lavt. Mulig vi lærte noe likevel, alt vi gjør tar vi med oss om vi liker det eller ikke. En gang i voksen alder ble jeg forbandet på noen, de plaget meg mer enn godt var, da de så jeg holdt på å sprekke ble de verre. Til slutt svartnet det for meg jeg var så sint og stresset som jeg aldri før hadde vært, kjente sinnet presset på og jeg holdt på å eksplodere. Jeg kunne ha slått, jeg var sterkere og jeg hadde sikkert satt meg i respekt. Jeg bøyde av, høyrehanda slo ikke, noe stoppet meg, innerst i hodet var det noe som stoppet meg.

Rundballekjøring

En av de viktigste syslene om vinteren er å kjøre rundballer, med alle kyrne inne er det bare å sette i gang. Fordelen med rundballer er at de kan ligge på jordene til du har bruk for dem og jeg sparer tid i slåtta. Da jeg la graset i siloen var det en hektisk periode med fòrhøsting, hjemkjøring og legging. Om kvelden etter fjøstid måtte man kjøre frem og tilbake i siloen for å tråkke graset. Hardt arbeide og seine kvelder og mye leid hjelp, men fordelen var når du var ferdig så var fôret i hus. Med rundballer blir det enklere men du blir liksom aldri ferdig med å håndtere dem.

Fylte opp diesel på traktoren her om dagen for å hente baller, fylte den siste rest av diesel jeg hadde på fatet. Om vinteren kjøper jeg diesel på dunker etter hvert som jeg trenger det. Om sommeren må jeg kjøpe stort for da har jeg stort forbruk, men om vinteren risikerer jeg bare vann og skit i dieselen med å lagre den på fat i månedsvis.

Etter å ha fylt opp og huket på hengeren kjørte jeg opp til innermarka etter rundballer, der oppe står det et gammelt nordlandshus. En fin plass for dem som ønsker fred og ro, liker meg der opp. Innermarka som en gang var et eget bruk, ligger så langt fra veien at vi hører ikke trafikken og plassen er skjermet for den kalde nordavinden av Alberget. Plutselig ble det så alt for stille, motoren på traktoren stoppet og den stoppet brått, det betydde bare at det var kommet skit i dieselen.

Løsnet slangen fra materpumpen, slangen var tett, det rant ikke fra tanken gjennom den. Prøvde å blåse tilbake i slangen for å få åpnet den men det nyttet ikke. Hadde ikke noen bedre ide enn å skru kranen under tanken igjen og så åpne den. Deretter blåste jeg på nytt og utrolig nok løsnet det, hørte bare hvor det boblet i tanken da jeg blåste. Problemet nå var å skru slangen på plass igjen. Materpumpen er skrudd på motorblokka og utenfor er brakettene til lasteapparatet. Med en hånd under braketten den andre bak og så kunne jeg så vit se pumpa over, men jeg så ikke akkurat der slangen skulle skrues fast. Det er bestandig en prøvelse å få på den slangen, hadde jeg hatt koppnøkler, hadde det vært lettere å skru av pumpa. Etter å ha forsøkt i en evighet(5 minutter) entret gjengene og slangen var på plass.

Kom plutselig på hvorfor det er en fordel å kjøre rundballer tidlig på formiddagen når det er vinter, hadde ikke vært særlig morsomt å få problemer i mørket og kanskje bli sein i fjøset. Om vinteren går alt så mye tregere, det må man bare regne med. Å laste opp rundballene gikk greit, enkelte hadde hull i plasten, noen rådyrbukker hadde tydelig vært i brunst og skulle markere seg. Tok de ballen med hull først, håpet at fôret var ok.

Nede på jordet stod plutselig en elg og glodde på meg, midt i elgjakta stod den der og glodde. Har riktig nok aldri skutt en elg, men det kan vel ikke elgen vite. Egentlig er det ikke uvanlig å se ville dyr her, innermarka er en fredelig plass, I sommer da jeg presset rundballer så jeg to revunger et rådyr og en elg på samme dag, så lenge jeg sitter i traktoren og glemmer kamera hjemme er det mye å se.

Hjemme igjen koblet jeg fra hengeren og kjørte en rundballe i fòrsentralen. Nå var det bare å vaske diesellukta av hendene så var det middag.

En innvandrerkones historie

Toy fikk et brev fra Norway fra en ukjent, hun åpnet og leste, det var en norsk man som ville ha kontakt med henne og kanskje gifte seg med henne hvis hun likte ham. Hun fikk nesten sjokk, hvordan visste han om henne og hvor hadde han fått adressen? Dagen etter fikk hun brev fra ei venninne i Norge som forklarte at hun hadde gitt han adressen. Hun fortalte at mannen var en kamerat av ektefellen hennes og anbefalte henne å svare. Lak, venninnen hennes, ville ha henne til Norge og Toy hadde sagt hun var interessert i Norsk mann. Toy skrev først til Lak for å få vite mere og Lak svarte og skrøt mye av mannen, hun måtte bare ta kontakt.

Toy og den norske mannen, Ola brevvekslet i et år og etter noen nølende start fant de tonen, Ola forsøke så god han kunne å fortelle hvordan livet i Norge var og han fikk hjelp av Lak når ting var vanskelig å forklare. Da sommeren nærmet seg skulle hadde Lak og mannen bestemt seg for reise til hjemlandet på ferie, dette var endelig muligheten for Ola og møte Toy. Hverken Ola eller Toy visste hvordan dette ville gå, de hadde ikke møtt hverandre og kontakten har vært i gjennom brev og venner.

Dagene gikk fort i et nytt land, men Toy var ikke sikker på om hun ville være med hun vinglet hele tiden, men da tiden for å kjøpe billett så hun ja. Ola var lettet og nervøs på samme tid, han begynte å skjønne hvilket ansvar dette var og det hadde vært vanskelig/umulig å forberede Toy på hvordan livet i Norge ville bli. Toy hadde egentlig vært sikker hele tiden og hadde forberedt seg godt, hun hadde til og med fått søstera til å sy brudekjole.

De første to månedene i et nytt land var forvirrende, alt var nytt, selv om hun hadde vært i andre land ble ingenting som her. Etter to måneder begynte Toy på norskkurs, hun tok bussen alene og gikk alene i butikker. Hun fikk sine egne venner og Toy følte seg litt friere da hun ikke trengte å være avhengig av mannen til dagligdagse ting.

På de to første årene skjedde det mye Toy fikk et nytt hjem ble gift og fikk en unge og etter to år i Norge fikk hun sin første jobb. Da først følte hun seg hjemme, hun hadde vært mye i tvil disse to årene men nå da hun kunne tjene sine egne penger føltes det rett.

Vennskapet med Lak endte ikke så bra de hadde vært barndomsvenner, men nå var ting andeldels, de møttes sjelden nå og det var like greit.

Mange var interessert i hvor hun kom i fra, men samtalene ble ofte enveiskjøring, nordmenn som fortalte historier fra hennes heimland om hvordan folk levde der. Det vil si de snakket om dem de hadde møtt på hoteller og barer, der aldri vanlige innbyggere er, bare prostituerte og folk som prøvde å tjene penger på turister. Hun bare nikket og var høflig når de snakket om deres skråsikre historier, ingen spurte eller hadde tålmodighet til å høre på henne.

En kveld kom en nabo på besøk, pussig egentlig, han hadde aldri vært her og nå kom ham og oppførte seg som han var en nær venn. Han hadde drukket selv om han kjørte og praten gled over til damer fra østen. Han hadde nettopp blitt skilt og samboeren var flyttet. Han klagde over norske damer og talte varmt om Østens damer. Det var ikke vanskelig å gjette hvor denne samtalen ville ende, så det var bare å få stoppet den. De argumenterte med at det var vanskelig, det kostet penger og han måtte regne med å brevskrive med flere for å finne ei som ville besøke han. Likevel fantes det ingen garanti for at hun ble, det er umulig å forklare hvordan livet i Norge er for ei dame som aldri har vært i Europa. Mannen ble stille, skjønte at han ikke kom noen vei, han dro og kom aldri tilbake. Hvordan kan noen tro at de bare kan hente ei kone og at de skal leve lykkelig resten av livet.

Heldigvis var slike ting sjeldne, hun og mannen levde et helt vanlig og travelt liv meg jobb, kjøring av unger fra og til barnehage, foreldremøte ol. I bunn og grunn det samme som andre nygifte med små unger.

Historien er oppdiktet men er satt sammen av hva innvandrerkvinner har sagt. Det går selvfølgelig ikke an å skrive en historie som passer for alle, jeg har bare tatt utgangspunkt i noen få kvinners historie.

Gråtass og hesten Kvikk

En liten historie fra barneårene. Far min kom en morgen og sa han ville vise meg noe. Han hadde vært i byen og var kommet hjem sent på kvelden, jeg var ca. seks år den gangen.

Jeg hadde ingen anelse hva det var, tenkte det kanskje var litt «bygodt»? Inne på låven stod det en traktor en såkalt gråtass. Jeg trodde først det var naboens traktor, da sa far min han hadde kjøpt den i byen i stedet for hesten Kvikk, som nettopp var solgt.

I det samme startet den stolte fader traktoren…. og skremte vettet av en stakkars seksåring. Far prøvde å forklare men ga opp. Det er bare enkelte ting en seksåring ikke skjønner, hvorfor slakte en hest som har vært der hele guttens liv og så kjøpe et uhyre av en traktor som lagde en stygg lyd.

Tilslutt var far enig det var dumt gjort,

Elgkua

Kyr

I dag varmer solen skikkelig, det minner med om sommeren for tre år siden. Kyrne gikk ut i marka det året, skulle prøve å se hvordan det gikk, vanligvis går kyrne på innmarksbeite. En kveld da jeg skulle hente kyrne hjem til melking manglet den ene kua, det var den kua som skulle kalve.

Etter to dager fant vi endelig kua, det hadde gjemt seg inne i krattskogen og der hadde hun kalvet. Kalven og kua var i god form heldigvis hadde alt gått bra. Siden kua passet så godt på kalven fikk hun gå med kalven hele sommeren.

Det ble en flott kalv vokste fort og fant seg godt til rette med resten av flokken. Problemet var at kalven ble nesten vill siden den ikke hadde kontakt med folk. Nå har kalven blitt til ku den har hatt to kalver selv, kua har vent seg til folk og er en snill ku, men selv i dag vil hun gjøre tingene på sin måte.

Når kua var ute i marka syntes jeg den oppførte seg som en elg derfor kalte jeg henne for elgkua.