Viser arkivet for stikkord gamle

Sommerfjøsen

Knapt noen tenker over hva slags hus som står i kanten av nermarka, nede ved sjøen. Nå er det bare et el-gjerde, før i tiden var det et piggtrådgjerde som skilte utmarka og innmarka. Alle dyrene beitet i utmarka, også melkekyrne, de ble satt inn i sommerfjøsen om kvelden og melket, om morgenen etter ble de melket og sluppet ut i utmarka igjen. Kyrne var inne om natten av praktiske grunner, men også fordi ku-gjødsla var viktig å ta vare på.

Børtre ble ofte brukt til å bære melkebøttene og melkespannene fra og til sommerfjøsen, de siste årene bruke vi handvogna til å hente melkespannene og frakte dem til bekken der de de stod til avkjøling til melkebilen kom.

Husker at mor var ofte sliten da hun gikk ned til sommerfjøsen for å melke, lange dager med arbeid hele dagen, så til slutt melking før hun kunne legge ungene. Etter hvert ble vi unger eldre og kunne hjelpe til, alle på gården hjalp til med det de kunne, unge som gamle. Å være med ned til sommerfjøsen var spennende for oss unge, når kyrne var inne og ble melket kunne vi unge leke nede alene nede på sanden i fjære. Der samlet vi skjell som vi lekte med, noen skjell var kuskjell, hesteskjell osv. og vi hadde vær vår gård. Helt ned i sjøen fikk vi ikke lov å gå, men vi hadde en liten dam oppe på et berg som vi lekte i, med fjøler til båter.

Vi satt og spiste noon, et mellommåltid før man gikk i fjøsen, opp på Alberget så vi nabokona som speidet etter kyrne, da visste vi at det var tid for oss unger å hente kyrne i utmarka. En nabo som kom med bussen hadde sett våre kyr var på tur østover, mot nabobygda, de fulgte etter noen som hentet sine kyr. Vi unger var raske på syklene og oppe på «Hatten» fant vi dyrene, vi fikk snudd dem og straks begynte kyrne å gå i retning sommerfjøsen. Da kyrne var på vei til sommerfjøsen syklet vi veien ned og tok i mot dem. Det var bare melkekyrne som fikk komme inn i fjøsen, en kvige som fulgte med melkekyrne denne sommeren, en gang i sekstiåra, måtte vente ute hele natte på at kyrne ble sluppet ut. Husker den kvige veldig godt, den var rød og skilte seg ut fra nordlandskyrne som var vanlig på den tiden. En meget snill kvige, vi kunne klø henne, krype under den, men hun rørte seg ikke. Hun lå på samme plass hele sommeren, til slutt vokste det ikke gras på den plassen hun pleide å ligge. Dette var de siste årene vi hadde kyr i utmarka, tror ikke den røde kviga som var ei NRF-kvige var i sommerfjøsen i det hele tatt.

Det eneste dyret som bruker sommerfjøsen i dag er en oter som har gravd seg et rom under gulvet. Inne i fjøset er det hesjestaur og noen gamle hesteredskaper. Selve sommerfjøsen er enkelt konstruert, dør i den ene røstveggen, inne er det båser, der kyrne stod med hodet mot ytterveggene og ei møkkerrenne i midten, møkkera ble måket ut gjennom en glugge i motsatt ende som døra. Lyset kom inn i gjennom to lysglugger på langveggene.

Anonymarkitektur kan man vel kalle disse gamle sommerfjøsene, fordi de viser livet til vanlig folk og hvordan de leve. Å se en sommerfjøs forteller meg mer enn et dusin kulturhus.

Han får ikke ha rent mel i posen

Kokker, allergikere og helsedyrkere berømmer gamle kornsorter, men bønder må bedrive sivil ulydighet for å holde liv i gammelkornet Les mer

Da kan man lure på hvem som bestemmer over maten vår? Bonden som dyrker disse gamle kornsortene venter bare på at politiet skal komme å beslaglegge avlingen, fordi det er forbudt å omsette kornsorter som ikke er godkjent av EU. Så EU bestemmer hva vi skal spise her til lands.