Viser arkivet for stikkord økologisk

Økolandbruk er ikke religion

Økolandbruk handler om å drive et bærekraftig landbruk, men det er ingen religion. Det handler ikke om mystiske ritualer eller at økomat kan erstatte medisin og gjøre deg frisk for alle sykdommer. I Norge er ikke økolandbruk småskalalandbruk, økogårder i Norge er gjennomsnittlig større enn konvensjonelle gårder.

Stordrift er effektive men har også mange ulemper, den største faren er nettopp at de er effektive. Plantene vokser fort og har små røtter og trenger mye vanning, mangel på dyrkingsvann er stort problem mange steder. I Kina og USA synker grunnvannet, i Brasil er vannstanden i Amazonas på sitt laveste på 50 år, vann er ikke noe selvfølge. Mineralgjødsel er heller ingen selvfølge, fosfor vil bli oppbrukt, eksperterne er allerede bekymret.

Faktisk er ikke små bruk noe særfenomen for Norge, mange steder drives småskalalandbruk og jeg mener vi trenger alle bruk vi har i dag. Alle naturresurser er begrenset, både vann og matjord må forvaltes forsiktig, i dag minker det både på matjord og vann.

Økolandbruket fikk ikke noen sjanse i det moderne landbruket. På 50 tallet lærte elevene på landbruksskolene å så kløver i enga for å øke avlingene. Landbruket klaret ikke å levere nok matvarer til befolkningen som flyttet til byene. Samtidig ble det vanlig med kunstgjødsel og kløveren forsvant like fort som den kom, kløveren overlever ikke i eng når den blir gjødslet med kunstgjødsel.

Som sagt kløveren og økolandbruket ble glemt, bøndene fikk avlinger med kunstgjødsel og brydde seg ikke om å prøve noe annet. Det betyr ikke at man må ha kunstgjødsel for å drive jordbruk, man har drevet jordbruk i tusenvis av år og mange driver fortsatt uten kunstgjødsel.

Noen hevder at jorda blir utarmet uten tilførsel utenfra, men det stemmer ikke. Driver man rett med vekstskifte, bruk av belgvekster og ikke høster mer enn jorda tåler kan vi drive til evig tid.

Det er lite att av ordet «eigenverdi» etter at det kom inn i «Lov om dyrevelferd» 1.januar 2010.

I «Lov om dyrevelferd» som trådte i kraft 1. januar får norske husdyr eit sterkare vern. Dette er bra og nødvendig. Likevel klarer eg ikkje å vere like begeistra som landbruks- og matminister Lars Peder Brekk (Sp) gjerne vil ha meg til å vere, og det er paragraf tre eg heng meg opp i. Her står det nemlig at dyr har eigenverdi: «Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger».

Sjølv om den nok er godt meint, framstår paragrafens bruk av ordet eigenverdi på grensa til pervers. Årsak: eg har sett bak for mange norske låvedører og bak dørene på for mange norske slakteri. Desse dyras liv vil neppe endre seg ved å putte eit vakkert ord inn i ein lovtekst all den tid det i stor grad er uendra forskrifter som detaljregulerer.

Eigenverdi vil difor frå 1.januar 2010 bety fjørlause, halte kyllingar med knekte venger stabla tett i tett i plastkassar før dei vert gassa ihjel med CO2. Det vil bety at det er eigenverdi når dei same kyllingane har kroniske betennelsar som sprutar gørr i ansiktet ditt når du opnar brystkassa deira. Virkeligheten endrar seg nemlig ikkje sjølv om ein legg eit vakkert ord inn i lova.

Det vil difor også etter 1.januar 2010 vere i tråd med eigenverdien til norske husdyr at slakteri av økonomiske årsaker (det er dyrt å bygge om) har fritak frå å binde (fiksere) dyr som skal bedøvast med boltepistol før slakting. Og sidan det er vanskeligare å treffe eit dyr som kastar seg fram og tilbake enn eit dyr som står fiksert. Det vil vere eigenverdi i praksis når store oksar på fleire hundre kilo bykser opp etter slakteriveggene i panikk. Det vil vere i tråd med eigenverdi å skyte storfe til du treff, sjølv om det kreves mange skot. Inga ku kan sleppe ut av eit slakteri med livet i behald. Kva hadde vel media sagt?

Ingen er der for å telle skot, men mange frå media har skrive om eigenverdien som no er lovfesta. Spre ryktet og slapp av: dyr i Norge har lovfesta eigenverdi. Ein treng ikkje kaste blikket lenger enn til pelsdyrnæring og fiskeoppdrett for at påstanden skal falle til jorda med eit brak.

Å påstå at norske dyr har «lovfesta eigenverdi» fjernar heller ikkje det faktum at norske landbruk har så elendige økonomiske rammevilkår at dyr står heile dagen utan tilsyn medan bonden må arbeide utanfor garden for å få råd til å overleve. Prøv gjerne å overbevise meg, men du greier ikkje få meg til å tru at det er eigenverdi når dyr ligg heime og dauar på båsen medan bonden (av økonomiske årsaker) må dra på jobb mellom åtte og fire. Eit dyr kan bli akutt sjukt etter at han drog på jobb, uansett kor flink denne bonden ellers er.

I Norge vil vi idag gjerne produsere meir kvitt kjøt frå kylling og kalkun. Dette kjøtet kjem frå dyr som ikkje vert betrakta som individ, men som populasjonar og behandla deretter, blant anna for å hindre spreiing av smittsame sjukdommar. Smittevern er positivt både av hensyn til dyr og menneskers helse, men det forhindrar ikkje at desse dyra lever fjørlause i tette, støvete rom. Eg lurer på kvar vi finn den såkalla eigenverdien til ein kylling? I kiloprisen? I dei manglande fjøra?

Denne generelle trenden i norsk landbruk er at ein bevisst fjernar seg frå enkeltindividet i matproduksjonen, og over på populasjonsnivå. Ein arbeider på besetningsnivå, av smitte-, økonomi og dyrevelferdshensyn, og i dette lyset blir ordet «eigenverdi» enda meir tappa for meining. Eigenverdien må her bli kalkylen mellom korvidt det lønnar seg å betale for å behandle eit sjukt dyr eller om det heller skal avlivast, samt slaktevekt og melkeproduksjon. Slike kalkyler må ein gjere kvar dag om ein skal tjene pengar på matproduserande dyr gitt dagens marked og forbrukarar som krev billig mat. Slik vil det også bli framover med mindre ein gjer strukturelle endringar.

Kvifor kalle det eigenverdi?

Heller enn å satse på tomme ord frå politisk hald, burde ein satse på strukturelle tiltak for landbruket. Men medan svulstige ord i ein overordna lovtekst er gratis, vil faktiske endringar kreve politisk mot, vilje til handling og store økonomiske ressursar.

Anne Viken er utdanna veterinær frå Norges Veterinærhøgskole.

Teksten vart første gong publisert i Klassekampen som side tre-signert spalte lørdag 16.januar 2010.

• Den økologiske oppdrettsfisken blir til under skjerpede krav til bærekraft, miljø og dyrevelferd. I Norge er det Debio som står bak kontroll- og merkeordningen for økologisk oppdrettsfisk. • www.debio.no
• «Mat til over 6 milliarder mennesker – over 9 milliarder innen 2050 – vil kreve ett bredt spekter av kreative, bærekraftige landbrukssystemer som ikke bare produserer mat, men også som faktor i den økonomiske verdien av naturbaserte tjenester som skog, våtmarker og jordorganismer som grunnpilarer til landbruket. Å kun videreføre den “industrielle” landbruksmetoden fra det 20nde århundre inn i det 21ste århundret som eneste globale løsning vil ikke tjene oss godt», skriver generalsekretæren i UNCTAD Supachai Panitchpakdi og administrerende direktør i UNEP Achim Steiner. • www.agropub.no