Kubonden : Arkiv

fredag 23. desember 2011 kl 01 3 kommentarer Bra! fra Einar A. O., Mona A., Reidun B. og 3 andre Bra?

Kommentar til landbruksmeldingen av Ole-Jacob Christensen

Dette er en kronikk Ole-Jacob Christensen skrev i klassekampen(gjengir den med tillatelse) :

7. desember stilte jeg i Klasse-kampen et spørsmål til landbruks- og matminister Lars Peder Brekk om hvorfor han i den nye

Stortingsmeldingen om landbrukspolitikken regner kjøtt, melk og egg
basert på importert fôr som del av norsk selvforsyning av matvarer.

Dette har Brekk ikke villet svare på. Årsaken kan være at Stortingsmeldingen er et resultat av så kompliserte kompromisser at de mange uklarhetene og omtrentlighetene man finner der, er politiske nødvendigheter som i bunn og grunn ikke tilfredsstiller noen. Kanskje har landbruks-og matministeren fått velge honnørordene (øke norsk matproduksjon med 20 prosent, landbruk over hele landet, inntektsutvikling som sammenliknbare grupper og så videre), mens Jens Stoltenberg og Sigbjørn Johnsen har fått definere innholdet av dem. I Finansdepartementet og ved Statsministerens kontor er man antakelig nokså likeglad med selvforsyningsgraden av norske matvarer, bare regningen ikke blir for høy. Hvis verden mangler mat, får andre enn Norge ta arbeidet med å produsere den.

Akkurat som Norge resonnerte ved inngåelsen av Kyotoavtalen da vi forhandlet oss fram til å øke våre CO2-utslipp, mens nabolandene våre aksepterte å redusere dem. Resultatet er uansett at Norge står uten et mål for egen matproduksjon, at bøndene står uten et produksjonsmål, og at når landbruksmeldingen i hovedsak varsler stø kurs, betyr det jevnt synkende matproduksjon, og økende import. Alt sammen skjult bak en pseudoforståelse av selvforsyning og matproduksjon som framstiller import som egenproduksjon. En parallell ville være en regnskapsfører som fører innkjøpte råvarer som inntekter. På revisorspråket heter dette regnskapsjuks. I politikken heter det intellektuell
uredelighet.

Bakgrunnen for meldingens mål om å øke norsk matproduksjon med 20 prosent, er FAOs mål (FN-organisasjonen for mat og landbruk) om å øke verdens matproduksjon med 70 prosent innen 2050
for å utrydde sulten i verden. Mye kan sies om tallet 70 prosent, men verden vil trenge mer mat, og Lars Peder Brekk har brukt det aktivt i begrunnel-sen for en ny Stortingsmelding om landbruket. Brekk har helt rett i at norsk landbrukspolitikk må sees i et internasjonalt perspektiv, men de nødvendige tilpasningene som må følge av dette, ser ut til å ha blitt borte i den politiske proses-sen fram mot ferdig melding. Utfordringen framover er ikke å skaffe stadig mer kjøtt og flesk til oss overernærte gjennom økt fôrimport fra land med betydelig underernæring, slik resultatet kan bli av den politikken som skisseres i meldingen. Tvert imot: Vi må produsere mer bærekraftig, mer klimarobust, mer effektivt, og fordele mat og produksjonsressurser bedre:

1. Bærekraftig produksjon: Ifølge FAO produserer verdens bønder i
dag nok mat til tolv milliarder mennesker. Men en del av denne
produksjonen er ikke bærekraftig. Ensidig monokultur blant annet av
den maisen og sojaen som Norge importerer stadig mer av til
kraftfôrproduksjon tærer på jorda, og er avhengig av intensiv
sprøyting med giftstoffer. Mange steder tappes grunnvannet ned
raskere enn det fornyer seg, og intensivt vannete kulturer fører mange
steder til opphopning av salt i jorda, som gjør den ufruktbar. Den
grønne revolusjonen som har brakt avlingene i taket, er ikke
bærekraftig, og må erstattes av mer miljøvennlige produksjonsformer
med et noe lavere avlingspotensial. Vi har altså mindre mat til
rådighet enn det kan se ut til.

2.Klimamøtet i Durban gjør det klart
selv for de største optimistene at vi må tilpasse oss store
klimaendringer i årene som kommer. Mange steder har klimaendringene
allerede satt bøndene i en umulig situasjon: Årstidene kommer ikke til
riktig tid. Såfrøet som skulle spiret i regntiden, tørker ut og blåser
bort. Sommeren 2011 i Norge viste oss at selv i områder der
klimaendringen teoretisk sett skal gi avlingsøkning, kan resultatet
bli motsatt. Og det vil bli verre: Avlingsnedgangen i et bredt belte
rundt ekvator kan bli på opp til 50 prosent i de hardest rammete
områdene. I dette beltet finner vi verdens nye kornkam-mer (Brasil),
regionen der befolkningsøkningen er sterkest, (Afrika sør for Sahara)
og store deler av verdens sterkest voksende økonomier (India og
Kina). Skal matproduksjonen i disse områdene reddes, trengs det en
omfattende omlegging av jord-brukssystemene parallelt med en minst
like omfattende gjenoppbygging av økosystemene rundt jordbruket. Per
i dag skjer det motsatte: Massiv nedhogging av skog som følge av
etablering av endeløse monokulturer med energivekster og
kraftfôrvekster, svært ofte på bekostning av lokal matproduksjon og småbønders «Vi må tilpasse kjøttforbruket vårt til det vi kan produsere selv» Vi må ikke la fortidas landbrukspolitiske beslutninger
styre matproduksjonen inn i en ny tid.

Tom landbruksmelding NORSK KORNKAMMER? Lars Peder Brekk har misforstått land-brukets globale utfordring: det er nemlig ikke å skaffe mer flesk til overernærte
gjennom økt fôrimport fra land med underernæring, skriver Ole-Jacob Christensen.FOTO: AFP/SCANPIXKRONIKKOle-Jacob Christensenrettigheter.

Denne typen landbruk, som forsyner norske husdyr med nesten 50
prosent av kraftfôret de eter, er også hovedårsaken til av landbruket
står for nesten 20 prosent av verdens klimagassutslipp.

3.Fordeling og effektivitet: To tredjedeler av verdens sultne er småbønder og landarbeidere. Bedre fordeling av jord, kunnskap og kapital samt
utbygging av lokal infrastruktur er derfor nøkkelfaktorer i bekjempingen av sult. Like viktig er å bedre effektiviteten i verdens matproduksjon. Halvparten av maten som produseres, blir aldri spist.
I fattige land er elendig infrastruktur (veier, lagre, markeder)
hovedårsaken. Hos oss er svinnet jevnt fra jord til bord. Avling som
ikke kan omsettes på grunn av standardiseringskrav, svinn på grunn av
lang avstand fra produsent til forbruker, og omfattende matkasting
hos konsumentene. Av den halvparten som blir spist, har en stor del
gått veien om dyremagen. Når råvaren er gras, er dette uproblematisk.
Langt verre er det at 40 prosent av verdens kornavlinger brukes til
dyrefôr, og derved mister tre fjerdedeler av sin næringsverdi. Norsk landbrukspolitikktrenger en betydelig omlegging hvis vi vil bidra til nasjonal matsikkerhet og global og bærekraftig sultbekjem-ping. Vi kan ikke fortsette å legge ned bruk og la jorda gro til med kratt. Vi kan
ikke fortsette å importere stadig mer kraftfôr fra nedbrent skog i
Brasil. Vi må ta i bruk de fôrressursene som det ineffektive «moderne» landbruket har latt stå unyttet.

Totalt sett tilsvarer dette to tredjedeler av det kraftfôret vi importerer. Vi må tilpasse
kjøttforbruket vårt til det vi kan produsere selv. Avstanden fra bonde til forbruker må kortes ned. Kort sagt: Flere tiårs styrt stordriftsatsing og industrialisering (i meldingen paradoksalt kalt effektivisering) av landbruket må stoppes, vi må ikke la fortidas landbrukspolitiske beslutninger styre matproduksjo-nen inn i en tid med helt nye utfordringer. Og: Mens vi leser en landbruksmelding
nesten tom for konkrete endringsforslag, venter vi på den meldingen
som vil få konkrete følger for matproduksjonen: klimameldingen.

Ole-Jacob Christensen, Internasjonalt utvalg
Norsk Bonde- og Småbrukarlagvikabraaten@gmail.com

Ole-Jacob, Christensen, Norges Bonde- og Småbrukerlag, landbruksmeldingen, kronikk

Einar A. O.

torsdag 22. desember 2011 kl 13 3 kommentarer Bra! fra BJØRN F., Mona A., Arne N. og 5 andre Bra?

Bildene er tatt i Gjesdal kommune, Rogaland.